Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Bilde av sørafrikanske  velgere i kø for å stemme Foto: Scanpix/AP Photo/Ben Curtis

Sørafrikanske velgere i kø for å stemme - i hvilken retning går de?

Sør-Afrika: kontrastenes land

Publisert: 29. aug. 2016

Det har gått mer enn tjue år siden det rasistiske apartheidstyret, som av FN ble erklært som en forbrytelse mot menneskeheten, ble avviklet i Sør-Afrika. Men det er få land i verden som er så fulle av kontraster. Reisebyråene lokker turistene med elefantsafari, vingårder og vakker natur, mens norsk presse mest skriver om fattigdom, ulikhet, korrupte ledere og politisk misnøye. Nå forteller også lokalvalget i august  2016 at African National Congress (ANC) har begynt å miste sitt solide grep på velgerne.

2: Etter apartheid: forsoning og demokrati

Ved det første demokratiske valget i sørafrikansk historie stemte et overveldende flertall i 1994 på frigjøringsbevegelsen ANC – African National Congress. Nelson Mandela, som hadde tilbrakt store deler av sitt liv bak fengselsmurene, ble nå en populær president.

Etter 1994 har Sør-Afrika på mange måter vært en suksesshistorie på et kontinent hvor demokrati er en mangelvare og hvor det ofte har vært voldelige konflikter.  Det manglet ikke på dystre spådommer. De hvite som hadde sittet på all økonomisk og politisk makt, enda de bare utgjorde ti prosent av innbyggerne, advarte mot sammenbrudd og oppløsning.

Men under Mandelas ledelse gikk Sør-Afrika inn en stabil periode, der forsoning på tvers av gamle motsetninger var et av slagordene. En av verdens mest demokratiske grunnlover har stort sett vært respektert, rettsvesenet fungerer bra, og det har vært avholdt frie og rettferdige valg. ANC har blitt gjenvalgt gang på gang, men det har vært en levende opposisjon og en kritisk presse.

Men dette er ikke hele historien. Økonomisk og sosialt overtok det nye styret en tung arvDe enorme forskjellene mellom fattig og rik fulgte stort sett inndelingen i folkegrupper etter hudfarge og etnisk bakgrunn. De som var av europeisk avstamning, utgjorde rundt 10 prosent, men satt på mer enn 85 prosent av jordeiendommene. Det sto til og med skrevet i de gamle raselovene. Også de store gruveselskapene, bankene og industribedriftene hadde nesten utelukkende hvite eiere, og gapet var skrikende mellom fornemme villastrøk og svarte slumstrøk.

Avviklingen av apartheid skjedde gjennom kompromisser mellom ANC og de tidligere makthaverne. Et av resultatene var at det ble vanskelig å foreta en rettferdig omfordeling av godene. Selv om rasismen var mindre åpen enn før, lå den aldri langt under overflaten.

3: Framgang og tilbakegang

Fram til verdenskrisen satte inn i 2007–2008, var de økonomiske resultatene ganske gode. Framgangen skyldtes mest at det ble åpnet nye gruver, slik at det ble eksportert mer råvarer som gull, diamanter, platina, krom og mangan. Fordi råvareprisene var høye, strømmet også utenlandske selskaper til landet. Men dette var langt fra nok til å skape de arbeidsplassene som landet trengte så sårt.  Isteden mistet hundretusener jobben etter at det ble åpnet for konkurranse fra asiatiske land, der det var lavere lønninger og svakere fagforeninger. Det rammet særlig den store tekstil- og bilindustrien.

Et annet problem, som Sør-Afrika ikke er aleine om, er at enorme beløp forsvinner ut av landet, ofte på ulovlig vis. Ikke minst er gruve- og oljeselskaper spesialister på svindel med priser, korrupsjon og bruk av skatteparadiser for å unngå innsyn og beskatning. Det siste har nylig gått fram av de mange avsløringene av «Panama-papers» (sommeren 2016). Fordi Sør-Afrikas økonomi er så dominert av gruvegiganter, er det liten tvil om at flere hundre milliarder dollar er unndratt statskassa. Dessuten har flere av landets største selskaper lagt sine hovedkontorer til London, slik at det blir lettere å flytte store verdier ut av landet.

Tallene fra første halvår 2016 viser at det nå er en nedgang i bruttonasjonalprodukt per innbygger. Det er heller ikke noe som tyder på at det vil snu med det første. Utenlandske selskaper finner ikke lenger Sør-Afrika så tiltrekkende når prisene på mineraler synker. Dessuten er det ofte mer lønnsomt for sørafrikanske storbedrifter – ikke minst innenfor bank-, gruve- og finanssektoren – å investere i andre land. F. eks. er mobilselskapet MTN nå Afrikas ledende i sin bransje, med nærmere 150 millioner kunder i Afrika og Midtøsten.

4: Halvparten av de unge er uten jobb

Tallet på fattige var lenge på vei nedover etter 1994, men nå opplever mange at det går gal vei.  Ifølge landets statistiske byrå er mer enn halvparten av befolkningen fattige ut fra de nasjonale målene. Hver fjerde sørafrikaner opplever dessuten ofte å gå sulten til sengs. I gjennomsnitt tjener en hvit familie seks ganger så mye som svarte.

At framgangen har stanset opp, gir seg særlig utslag i en økende arbeidsløshet. Den var svært høy allerede før krisen i verdensøkonomien satte inn (2008), og nærmer seg nå 30 prosent. Men dette er offisielle tall som ikke fanger opp alle, så andelen er nok en god del høyere. Det er alvorlig at mer enn halvparten av de unge mellom 15 og 24 år står uten jobb, og det tales derfor om en «tapt generasjon».

Samtidig har prisene på maismel og strøm blitt fordoblet bare i løpet av det siste året. Det rammer særlig de aller fattigste, som allerede bruker minst halvparten av inntekten på mat og en femdel på strøm. Sør-Afrika er dessuten et av de landene i verden med størst andel  hiv-positive; det er i dag tale om 6, 5 millioner. Lenge ble dette problemet nærmest benektet av styresmaktene. Nå har det imidlertid blitt lettere å få medisinsk behandling. Gjennomsnittlig levealder har dermed steget fra 52 til 62 år siden århundreskiftet.

Uten økning i statlige overføringer ville situasjonen ha vært enda mer dramatisk. I dag mottar 15 millioner mennesker pensjon, barnetrygd og andre former for offentlig støtte, mot bare tre millioner i år 2000. Langt flere enn før har adgang til helsetjenester, det gjelder særlig gravide kvinner og barn. Nærmere tre millioner hus er bygd siden 1994. Ifølge folketellingen fra 2011 har nå mer enn 90 prosent tilgang på reint vann. Tallet er imidlertid omstridt. De fleste barn går på skole, men kvaliteten på lærere, skolebygg og undervisningsmateriell er høyst mangelfull.

strektegning om utfordringer i Sør-AfrikaTegning: politicalcartoons.com

5: Verdens verste ulikhet?

Selv om inntektsulikhetene er store, er forskjellen enda mer dramatisk om vi ser på formue. Det er da også et bedre mål, ettersom det sier mer om økonomisk makt enn inntekt gjør. Her viser de siste undersøkelsene at 10 prosent av befolkningen eier 90–95 prosent av all formue, mens den nederste halvdelen praktisk talt ikke har noe. Det nye er at enkelte afrikanere nå har rykket opp blant de rike; noen er til og med superrike.

Styresmaktene har hatt som mål å åpne næringslivet og statlig virksomhet for afrikanere som tidligere ble stengt ute, og det vil ofte si dem som har nære forbindelser til regjering og statsapparat. De sitter gjerne i storselskapers styrer og eier aksjer, men kontrollerer få prosent av det sørafrikanske næringslivet. For folk flest hjelper det likevel lite at en stigende andel av de velstående på toppen ikke lenger har et hvitt ansikt.

Omfordeling av jordeiendommer er det området hvor det har blitt gjort minst for å lege sårene fra apartheidtida. Foran valget i 1994 lovte ANC at 30 prosent av jorda skulle skifte eiere. Men grunnloven ga et godt vern om eiendomsretten til de hvite godseierne. Forsøk på å rette opp iallfall noe av skeivhetene kan ta mange år i byråkratiet og rettssystemet.

Livet har derfor endret seg lite for de mange fattige som ble presset sammen i reservater under apartheidtida, og som har for lite – eller dårlig – jord til å klare seg. Derfor er sult og underernæring mer utbredt her enn i byene. Folk har ikke råd til å kjøpe frukt og grønnsaker, som isteden blir solgt til vår del av verden. I likhet med andre deler av Afrika, har store områder dessuten blitt rammet av tørke i år.

Bok om Sør-Afrika på portalforlag.no

6: Skandaler og folkelig misnøye

I over tjue år har ANC beholdt posisjonen som det ubestridt mest populære partiet ved både parlamentsvalgene, og har aldri gått under 60 prosent nasjonalt. Men i de siste årene har dominansen begynt å slå sprekker.

Innad i fagbevegelsen, som alltid har vært en solid støttespiller, er det misnøye med at regjeringen har gitt for mye etter for den mektige eierklassen i næringslivet. Flere fagforeninger nekter nå å drive valgkamp for ANC. En stor rystelse fant sted i 2012, da sammenstøt mellom politi og streikende gruvearbeidere i Marikana endte med at tretti arbeidere ble drept. Det har også vært mange protester mot privatisering av vann, økte priser og utkasting av folk som ikke klarer å betale husleia. Flere sosiale bevegelser har krevd at styresmaktene må å følge opp de sosiale og økonomiske rettighetene som ligger i grunnloven. De har flere ganger fått medhold i den øverste domstolen.

President Jacob Zuma, som har sittet ved roret siden 2009, har vært en skyteskive for stadig kraftigere kritikk både fra opposisjonen og i massemediene. Han har lenge vært utsatt for anklager om maktmisbruk og korrupsjon; han er dømt til å betale tilbake store summer som ble tatt fra offentlige midler for å bygge om egen bolig. Også hans privatliv skaper overskrifter, og flere rettssaker kan ventes. Selv om ANC hittil har holdt sin hånd over en stadig mer upopulær leder, som er valgt fram til 2019, mener mange at han bør trekke seg før den tid om tilliten til partiets skal kunne gjenreises.

7: ANC: et skudd for baugen

Lokalvalgene i august 2016 handlet derfor om mer enn kommune- og bystyrer. Langt på vei var de å regne som en folkeavstemning for og imot president Zuma og ANC. Resultatet ble et klart tilbakeslag for regjeringspartiet, selv om partiet med 54 prosent fikk langt flere stemmer enn alle andre partier til sammen. Men nå har ANC fått en sterk utfordrer i Democratic Alliance (DA), som får praktisk talt alle de hvite stemmene. De har lenge vært dominerende i Western Cape-provinsen, der det bor mange hvite og innbyggere som kalles «farget» (coloured) – av blandet herkomst. I Cape Town fikk DA 66,5 av stemmene, mot 27 prosent i landet som helhet.

Den viktigste forandringen er at Democratic Alliance nå har klart å gjøre et solid innhogg i den svarte middelklassen i storbyene utover Kapp-området. DA hører hjemme til høyre i det politiske landskapet, og partiet gikk til valg på større spillerom til privat næringsliv, svakere stat og lavere skatter. Det passer godt for mange afrikanere i middelklassen, og DA har for første gang også stilt med en afrikansk leder, Mmusi Maimane. Han er i trettiåra og representerer derfor en ny generasjon. I valgkampen var partiets viktigste argument at landet trenger fornyelse etter den langvarige ANC-dominansen og at det er sunt for demokratiet med en utlufting.
 
Tallene viser at DA nå er det største partiet også i store byer som Pretoria og Port Elizabeth. ANC klarte så vidt å komme et hestehode foran i Johannesburg. I seks av landets åtte provinser (se kart) har ANC likevel et solid flertall. De er også størst i Gauteng, der Pretoria og Johannesburg ligger, selv om de ikke har flertall aleine. ANC har fått et skremmeskudd, men det er for tidlig å utstede dødsattesten.
 

8: Utfordring også fra venstre

Når ANC gikk så mye tilbake fra forrige lokalvalg i 2011, da de fikk godt over 60 prosent, skyldtes ikke dette bare flukt mot høyre. Minst like viktig er det at mange unge velgere har foretrukket Economic Freedom Fighters (EFF). Partiet, som var med for første gang ved lokalvalg, kapret 8 prosent av stemmene og nådde opp i 10–11 prosent i sentrale storbyområder.

Bilde av ledende sørafrikanske politikereFoto: Creative commons

Ledende sørafrikanske politikere

EFF ledes av Julius Malema – tidligere leder av ANCs ungdomsforbund. Han startet en bevegelse som stormet inn i nasjonalforsamlingen i 2014.  I årets valgkamp siktet han seg inn mot dem som mener at ANC har sviktet sine radikale idealer, og på programmet står både statlig overtakelse av gruveindustrien, minstelønn og fortgang i omfordelingen av eiendommene på landsbygda. De er nådeløse i kritikken av president Zuma, og deres språkbruk er til tider ganske voldsom. Ettersom ingen av de to store partiene har flertall aleine i Pretoria og Johannesburg, betyr det at EEF vil få økt innflytelse. Men de går ikke med i noe byråd, til det er avstanden til de andre for stor. De har likevel gitt grønt lys til at DA får prøve seg, og de får derfor ordfører i de store byene.

Spennende i 2019: Hvis det ikke blir noen ny økonomisk vekst, en bedre fordeling og større evne hos regjeringspartiet til å lytte til grasrota, kan valget til ny nasjonalforsamling i 2019 for første gang imøteses med spenning. Da vil det også komme til enda flere unge velgere, som ikke en gang var født den gang ANC sto i spissen for frigjøringskampen.