Foto: NTB Scanpix

SVIKTET: Hvordan kunne den internasjonale rettsorden falle fullstendig sammen i Syria? spør Tine Gade i Aftenposten-kronikk. På bildet er syv år gamle Bana al-Abed, som ble verdenskjent for hjerteskjerende Twitter-meldinger fra krigsherjede Aleppo i 2016. 19. desember kom meldingen om at Bana har blitt trygt evakuert ut av byen.

Hvorfor feilet Vesten i Syria?

Publisert: 19. des. 2016

Fordømmelser er forblitt tomme ord, og motsies av Vestens ambivalens overfor Assad, skriver Tine Gade.

Brutale krigsforbrytelser, og trolig forbrytelser mot menneskeheten, er begått de siste dagene i Aleppo. Dette har igjen økt kritikken mot internasjonale samfunnets maktesløshet.

Såkalt humanitær intervensjon inntreffer sjelden når det virkelig gjelder.

I Syrias tilfelle har ikke EUs medlemsland eller USA ønsket å intervenere militært, eller etablere flyforbudssoner.

Denne kronikken ble først publisert av Aftenposten 17. desember 2016.

Hvorfor feilet samfunnet?

Det er minst fire årsaker til dette:

  • For det første, Barack Obamas valgløfter om å trekke ut amerikanske styrker fra Midtøsten.
  • For det andre, erfaringen fra flyforbudssoner i Libya og den feilaktige sammenligningen med Irak i 2003.
  • For det tredje, frykten for videre spredning av Syria-krigen i en regional kruttønne på grensen til Israel.
  • For det fjerde eksisterer det ikke noen enhetlig syrisk opposisjon med anerkjennelse både i Vesten og i den syriske grasrota.

Hedret med Nobels fredspris

Saringassangrepet utenfor Damaskus i august 2013 var et klart brudd på den røde linjen som Obama hadde erklært i Syria og som ville fordre amerikansk intervensjon i landet. Obama og EUs medlemsland diskuterte om det var mulig å opprette en flyforbudssone eller destruere syriske militære flyplasser. Men USA fikk kalde føtter etter en amerikansk-russisk avtale om evakuering av kjemisk gass fra Syria.

Dette var et gigantisk feiltrinn som minsket troverdigheten til verdens mektigste stormakt både i Moskva og Damaskus. Det var nettopp i skuffelsen og lovløsheten som preget perioden etterpå at jihadister i den Al-Qaedatilknyttede Nusra-Fronten (i dag Fateh al-Sham) og IS vant støtte i den syriske befolkningen. I Norge ble likevel syringassavtalen ble hedret med Nobels fredspris.

EU er som kjent ingen militær stormakt og kunne ikke intervenere militært uten USA. Det oppsto dermed et makttomrom i Syria som Russland kunne fylle da de intervenerte i Syria i september 2015. Russlands mange jagerfly og dets antifly-missiler gjør at Vladimir Putin i dag kontrollerer det syriske luftrommet.

Etter dette ble flyforbudssoner garantert av USA eller NATO utenkelig, siden det ville bety fare for internasjonal krig.

Obama ga opp Syria

Denne situasjonen, samt Russland og Kinas gjennomgående veto i FNs sikkerhetsråd, har det diplomatiske landskapet EU og USA kunnet navigere i. Men selv her er Syria en historie om tapte muligheter. Obama-administrasjonen har i Syria operert etter to postulater:

For det første, at press på Iran for dets adferd i Syria kan true atomavtalen signert i 2015. Denne avtalen er én av Obamas få utenrikspolitiske seire.

For det andre, at det er lite som kan gjøres i Syria siden vestlig invasjon nå er utelukket. Dette betyr at Obama i praksis ga opp Syria.

Frankrike var tidligere den syriske opposisjonens næreste støttespiller i Europa. Siden terrorangrepene året 2015 har Paris derimot prioritert kampen mot IS. Flere EU-land ser nå Assad og hans etterretningssjef Ali Mamluk som en mulig samarbeidspartner. Det er altså ikke mangel på muligheter, men vår ambivalens, som har lammet Vesten i Syria.

Våpenhviler fremfor politikk

FNs spesialutsending til Syria, Steffen de Mistura, har vært pådriver for lokale våpenhviler. Med dette har han nedprioritert politikk. Våpenhviler er blitt oftest innført i byer som har vært beleiret og utsultet i månedsvis. Eneste løsning for å spare menneskeliv i Syria, har vært evakuering av sivile. De tidligere sunnidominerte storbyene Aleppo, Homs og Hama - sentre for opposisjonen mot Assad - tømmes dermed for sine originale innbyggere, muligens for alltid.

Økonomisk press på Russland, i form av gulrot eller pisk, er en annen tapt mulighet. Det kunne vært mulig å presse Russland ytterligere gjennom flere økonomiske sanksjoner. Disse kunne for eksempel rammet europeisk finans- og forsikringsvesen, som Russland er avhengige av, eller innstramming av medisinsk behandling av russisk elite er i Europa og USA.

En hestehandel som der Europa og NATO ga innrømmelser i til Russland i Ukraina var derimot hverken ikke i EU, NATO og spesielt ikke Norges, interesse. USA og EU vurderte også «å kjøpe» Russland ved sammen med OPEC å presse oljeprisen opp, men dette viste seg kortvarig og umulig.

Tomme ord

Med Trump-administrasjonen er ikke ytterligere sanksjoner realistisk. Utenriksminister Rex Tillerson vil nok heller bringe bedrede relasjoner til Moskva. Dette kan få slutt på stedfortrederkonflikter i Midtøsten, men sannsynligvis på den syriske opposisjonens bekostning.

Hvordan kunne den internasjonale rettsorden falle fullstendig sammen i Syria?

EU og USA har feilet med å håndheve et minimum av humanitærrett. Det sier seg selv at USA er mektig nok til å hindre brutale overtramp på krigens grunnleggende spilleregler i Syria, om dette var gitt prioritet.

EU hadde sitt omdømme (soft power) å tape, og tilstrekkelig innflytelse, som en av Russlands viktigst handelspartnere. Men fordømmelser er forblitt tomme ord. De motsies av Vestens nevnte ambivalens overfor Assad. USA og EUs medlemsland har ikke hatt nok folkelig press på seg, siden massedemonstrasjoner er uteblitt. Mediene har fokusert på enkeltkriser, men ellers tiet. Bredere utviklingstrender, som at humanitærretten forvitrer, overses.

En ny fase i Syriakrigen

Aleppos fall er et vendepunkt i Syria-krigen. Assad kontrollerer nå det meste av det nyttige Syria, vest for en linje mellom Damaskus og Aleppo. Han har få incentiver til nå å gi innrømmelser i forhandlinger. Men ingenting - hverken tilstanden til den syriske hæren, økonomien eller avhengigheten til Russland og Iran, tyder på at Assad kan gjenopprette et fungerende regime.

Det minste EU og USA nå kan gjøre er tydelig 1) å kreve umiddelbar respekt for humanitærretten, og 2) å vise at militære seire ikke kan overføres til legitimitet på den internasjonale arena. Assad kan aldri bli en reell partner i kampen mot terrorisme.